Hvorfor snakker ikke Gud til meg?

Jeg har aldri avvist Gud som min skaper. Jeg har aldri avvist den hellige ånd, Jesus eller bibelen som Guds ord. Men dessverre har jeg mange ganger avvist menneskers argumenter og påstander om dette. Jeg har mang en gang undersøkt menneskers påstander og ikke funnet at de holder vann.

Paulus mente at skaperverket er bevis nok. Jeg mener at Paulus var et menneske, og som menneske kan det være at Paulus tok feil. Noen mennesker mener at det var Gud som snakket gjennom Paulus, og jeg mener de menneskene, som mener dette, også er mennesker.

Så derfor spør jeg, hvorfor snakker ikke Gud til meg?


Det er ingen mentalt friske mennesker som ikke ønsker et sunt og kjærlig forhold til sine foreldre og skapere. Det er ingen mentalt friske mennesker som ønsker å komme til helvete. Så hvorfor er det da 4,7 milliarder mennesker, som i følge kristendommen, er på vei til en evighet i lidelse og adskilt fra sin skaper? Det er ingen som ønsker å være adskilt fra sin skaper. Det er ingen som ønsker å komme til helvete.

Gud tar ikke et direkte ansvar for min frelse. Det ansvaret er overlatt til oss mennesker. Det er ditt og mitt ansvar. Så hvorfor feiler vi? Mennesket er der. Behovet er der.

Noen mener at Gud snakker til meg, bare at jeg ikke hører etter. Jeg har prøvd og jeg har mine ører og øyne åpne, og det mennesket som påstår å ha guddommelig innsikt nok til å si at jeg tar feil, har ikke greid å forklare det til meg på en måte jeg finner troverdig. Hvem er det som ikke ønsker å høre Gud si at vi etter vi dør skal være sammen med de vi er glad i?

Så hvorfor snakker ikke Gud til meg?

Gud kommunisere med deg. Det er bare det at du forventer å høre en hørbar stemme. Saken er at du må begynne å stole på innskytelsen du får i ditt indre, når du begynner å bruke dette, og lar deg lede deg ved dette, så vil du etterhvert kjenne en sterkere røst inne i deg, og skille klarere på om det er fra deg eller Gud.

Det er et annet clue, og det er at, jo, det kan bare være deg, og faktisk det er rett. Derfor har Gud gitt os sitt ord, så vi kan justere oss etter det. Om det du kjenner inne i deg, ikke stemmer overens med Guds ord, da er det ikke fra Gud, vær du sikker. Men når du får disse innskytelsene, som kan ligne på dine egne tanker, og de er i overenstemmelse med Guds ord, så er dette antakelig Gud.

Det er slik Gud kommunisrer med oss. Men det finnes mennesker som har hørt Gud, DHÅ eller Jesus snakke direkte til dem, men dette er ikke hverdagskost. Det kan skje, men ingen sikkerhet at du vil oppleve det.

Den eneste veien å kunne gå for å høre Gud, er å ta til deg av Guds ord, begynne å bli følsom eller lytte etter den den indre røsten du kjenner i ditt dyp, og vandre på det. Da forsterkes den og blir etterhvert klarere. Det er som med samvittigheten. Om man stjeler første gang, vil du kjenne samvittigheten tale til deg. Men når du gjentar det mange nok ganger, sløves samvitigheten ned, og man merker den ikke så mye lenger. Slik er det med røsten i din ånd, i ditt indre. Det er ikke bestandig det er noen røst, men noe du kjenner, en fornemmelse av noe.

Rom 8:14
For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn*.

Ser du, du må begynne å leve etter det indre mennesket i tro. Du vil få mange muligheter til å tvile, men tro er ikke en følelse, men et valg. Vi hører, leser og vandrer på det, da forløser du tro inn i ditt liv, og dette vil bære frukt, samt din indre fornammelse blir klarere og mer merkbart.

Jeg kan anbefale deg dette nettstedet Betraktning, det mange finne gode resurser og tar opp slike ting som dette. Håper dette var litt mer klargjørende. Før du ble en kristen, hadde du bare din egen samvitighet og mage følelse. Nå er du født på ny, med en ny ånd og DHÅ som begge påvirker ditt indre. Pga menneskes ufulkommenhet, så har vi Guds ord som er uforanderlig og perfekt, der kan vi prøve om de ting vi kjenner virkelig er fra Gud. Så derfor sier Paulus i Rom 8:1-2

Rom 12:1f
1 Jeg formaner dere derfor, brødre, ved Guds barmhjertighet, at dere framstiller deres legemer som et levende offer, hellig og velbehagelig for Gud. Dette er deres åndelige* gudstjeneste**.
2 Og bli ikke dannet lik denne verden*, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje**.

Det er vårt sinn og tanker som mange ganger hindrer det indre vitnesbyrdet. Paulus ber oss om å la oss fornye vårt sinn, så vi kan prøve hva som er det rette.

I all hovedsak, dreier det seg nå om å la dette indre livet få dominere din daglige valg og vandring. Før du ble kristen var det slik; du er et legeme og som har en sjel. Nå er du en ånd, som har en sjel som bor i et legeme. Det hele er snudd rundt på hode.

Betraktning:
http://betraktning.blogspot.com/

Søk ikke å forstå så du kan tro, men tro så du kan forstå.

Hei PowerShot

Takk for at du tok deg tid til å skrive et så grundig innlegg.

"Gud kommunisere med deg. Det er bare det at du forventer å høre en hørbar stemme."

Nei. Jeg vet godt hvordan Gud kommuniserer, men greier likevel ikke å se at Gud snakker til meg. Jeg opplever mange tilfeldigheter som kan tolkes som at Gud snakker til meg, men jeg opplever like mye som kan tolkes som at Julenissen snakker til meg. Statistisk sett opplever vi alle noe som er "en i en million" hver måned. Som oftest er det ikke noe vi vektlegger eller gir betydning, ofte er det ubetydelige tilfeldigheter som går oss hus forbi. Dersom man øver seg på å se slike tilfeldigheter og øver seg på å gi dem betydning og mening blir man ganske god etter hvert. Øvelse gjør bedre.

"Saken er at du må begynne å stole på innskytelsen du får i ditt indre, når du begynner å bruke dette, og lar deg lede deg ved dette, så vil du etterhvert kjenne en sterkere røst inne i deg, og skille klarere på om det er fra deg eller Gud."

Hvordan skal jeg greie å skille dette når nesten ingen andre greier det? Jeg antar at Gud snakker med en stemme, og mange påstår at Gud sier både det ene og det andre, og flertallet av disse tar feil. Det eneste som skiller de som har rett fra de som tar feil er at de som har rett har rett og de som tar feil tar feil. Det er verken intelligens, tro eller sjelsliv som skiller de som har rett fra de som tar feil.

Her er link til en studie: http://www.religioustolerance.org/god_pra2.htm
Denne studien er ikke god nok til å kunne trekke noen sluttninger. Det er bare en oversikt over 75 individers forhold til Guds stemme. Likevel har denne studien noe å fortelle oss.

"Men det finnes mennesker som har hørt Gud, DHÅ eller Jesus snakke direkte til dem, men dette er ikke hverdagskost. Det kan skje, men ingen sikkerhet at du vil oppleve det."

Så hvis jeg sier at jeg hører Guds stemme så tror du meg? Og hvis jeg sier at jeg hører en stemme, men at denne stemmen ikke er Gud sin så tror du meg? Vi har for vane å tilby de som hører stemmer behandling. La oss si at noen påstår å høre Guds stemme og at det faktisk er Guds stemme de hører, betyr det da at alle som påstår å høre Guds stemme har rett? Eller kanskje noen få av de kan ha god nytte av behandling? Hvordan skille mellom de som har rett og de som tar feil? Den dagen jeg hører stemmer går jeg og ber om å bli lagt inn på psykisk avdeling. Skal jeg la vær å søke behandling om jeg tror denne stemmen tilhører Gud? Det har skjedd at mennesker har gjort forferdelige ting fordi de trodde den stemmen de hørte tilhørte Gud.

"Den eneste veien å kunne gå for å høre Gud, er å ta til deg av Guds ord, begynne å bli følsom eller lytte etter den den indre røsten du kjenner i ditt dyp, og vandre på det."

Hvilke av Guds ord? Snakker vi både om tradisjon og om Bibelen?

Problemet med tradisjon er at alt er muntlig. I den grad noe er nedskrevet er det som er nedskrevet noe man har hørt andre si. (Om jeg skriver ned et rykte jeg har hørt blir det ikke dermed noen dokumentasjon på annet enn et rykte.) Og når noe lever muntlig har det en tendens til å bli slik det har blitt med de forskjellige kristne tradisjonene vi har. Det er et mangfold å velge mellom.

Snakker vi om Bibelen er det også problematisk. Dels fordi den sier så mye forskjellig at man kan velge å vrake mellom meninger. (Ikke en gang evangeliene greier å bli enige om alt.) Men i all hovedsak fordi folk ikke bryr seg. Spiser du reker? Slår du dine barn? Synes du slavehold er greit? Holder du sabbaten hellig? Synes du at to mennesker som ikke elsker hverandre skal få lov til å skilles? Og om disse to finner noen andre de elsker, skal de da få lov til å gifte seg igjen?

Du presenterer Guds ord som noe entydig. Verken tradisjon, Bibelen eller bønnesvar er entydige.

2,2 milliarder mennesker er kristne, i USA finnes det over 30 000 forskjellige versjoner av kristendommen, og på verdensbasis adskillig flere. Uenighetene mellom disse forskjellige kristendommene er nesten alltid uforenelige. Så av de 2,2 milliardene av kristne er det kun noen tusen, eventuelt noen millioner, som faktisk greier å skille mellom Guds stemme og sin egen stemme.

"Den eneste veien å kunne gå for å høre Gud, er å ta til deg av Guds ord, begynne å bli følsom eller lytte etter den den indre røsten du kjenner i ditt dyp, og vandre på det. Da forsterkes den og blir etterhvert klarere. Det er som med samvittigheten. Om man stjeler første gang, vil du kjenne samvittigheten tale til deg. Men når du gjentar det mange nok ganger, sløves samvitigheten ned, og man merker den ikke så mye lenger. Slik er det med røsten i din ånd, i ditt indre. Det er ikke bestandig det er noen røst, men noe du kjenner, en fornemmelse av noe."

Dette her synes jeg var godt skrevet. Og sammenligningen mellom å lytte til Gud og å stjele er hodet på spikeren, bare at det er ikke samvittigheten som blir sløvet ned når man øver seg på å høre fra Gud. Det er din kritiske sans. Det er din evne til å skille mellom et rykte og en sannhet. Det er din evne til å skille mellom en fornemmelse og en realitet.

"Du vil få mange muligheter til å tvile, men tro er ikke en følelse, men et valg."

For det første er det å tvile på ingen måte det å avvise. Det er ikke mulig å ta et valg om man ikke tviler på sine alternativer. Tvilen kommer først, så tilliten. Ingen tvil ingen tillit, det er et ubestridelig faktum.

Så over til om tro er en følelse eller et valg. Man har noe som kalles blind tro, muligens er ikke blind tro heller en følelse, men tro blottet for tvil, tro som ikke er valgt. Når troen ikke er blind, men etter nøye tvil bestått prøven og dermed valgt, er den som du sier ikke emosjonelt, men intellektuelt begrunnet. Selvfølgelig er ikke tvilen følelsesløs, men dens utgangspunkt er ikke emosjonelt, men intellektuelt. Man må ha en eller flere grunner til å tro, grunner som enten er empirisk (a posteriori) eller ubestridelige logiske konklusjoner (a priori).

Tro uten tvil er definisjonen på blind tro.

"Søk ikke å forstå så du kan tro, men tro så du kan forstå."

Denne typen påstander undergraver den ekte troen, den som ikke bare er en følelse. Angående dette vil jeg gjerne anbefale deg å lese Sankt Augustin.

"Det er vårt sinn og tanker som mange ganger hindrer det indre vitnesbyrdet."

Mor Teresa hørte ikke Guds stemme. Hva var galt med Mor Teresa? Hadde hun feil sinn og feil tanker? Alle muslimene som ber hver dag, hvorfor hører de ikke Guds stemme? Tror de ikke nok? Eller er det at du mener de tror feil, på samme måte som at de mener du tror feil?

Hvis jeg opplever at Gud eller Elvis snakker til meg, hvorfor skal jeg da stole på meg selv? Jeg er ikke så skråsikker på meg selv. Som du påpeker gjør vi mennesker feil. Hvorfor har jeg rett og så mange milliarder mennesker feil? Med litt ydmykhet kommer vi langt. (hint hint..)

Nå skal jeg komme med en anklage, noe som er risikabelt fordi jeg aldri har møtt deg. Likevel skal jeg våge meg til å påstå at alt dette du nettopp har sagt til meg så er det så godt som ingenting av det som har kommet fra Guds stemme eller din indre stemme. Dette er noe andre mennesker har fortalt deg.

Dette er noe jeg gjerne vil understreke:

Dette du her sier er det verken Gud eller din indre stemme som fortalt deg.

Er ganske så sikker på at OM den kristne gud finnes så ville han med sikkerhet visst hva som ville overbevist meg!

Det kristen egentlig sier når de sier at gud sikkert har snakket til deg eller vist deg tegn men at du ikke har sett det er at den guden de tror på er dum.... Det må han jo være når han sender ut tegn som ingen ser eller snakker så lavt at ingen hører...

Jeg får meg ikke til å tro på påstandene i boken som heter bibelen, men hvis den guden den beskriver, eller en hviken som helst gud for den sakens skyld, er intressert i meg så vet den guden hvor jeg er hen, og hva som ville overbevist meg. Påstander på papir uten flik av bevis over to tusen år overbeviser ihvertfall ikke meg... Jeg må ha noe mer enn blind tro og fantasi for å tro...

Johnnis skrev:

Jeg har aldri avvist Gud som min skaper. Jeg har aldri avvist den hellige ånd, Jesus eller bibelen som Guds ord. Men dessverre har jeg mange ganger avvist menneskers argumenter og påstander om dette. Jeg har mang en gang undersøkt menneskers påstander og ikke funnet at de holder vann.  

Paulus mente at skaperverket er bevis nok. Jeg mener at Paulus var et menneske, og som menneske kan det være at Paulus tok feil. Noen mennesker mener at det var Gud som snakket gjennom Paulus, og jeg mener de menneskene, som mener dette, også er mennesker.

Så derfor spør jeg, hvorfor snakker ikke Gud til meg?


Det er ingen mentalt friske mennesker som ikke ønsker et sunt og kjærlig forhold til sine foreldre og skapere. Det er ingen mentalt friske mennesker som ønsker å komme til helvete. Så hvorfor er det da 4,7 milliarder mennesker, som i følge kristendommen, er på vei til en evighet i lidelse og adskilt fra sin skaper? Det er ingen som ønsker å være adskilt fra sin skaper. Det er ingen som ønsker å komme til helvete.

Gud tar ikke et direkte ansvar for min frelse. Det ansvaret er overlatt til oss mennesker. Det er ditt og mitt ansvar. Så hvorfor feiler vi? Mennesket er der. Behovet er der.

Noen mener at Gud snakker til meg, bare at jeg ikke hører etter. Jeg har prøvd og jeg har mine ører og øyne åpne, og det mennesket som påstår å ha guddommelig innsikt nok til å si at jeg tar feil, har ikke greid å forklare det til meg på en måte jeg finner troverdig. Hvem er det som ikke ønsker å høre Gud si at vi etter vi dør skal være sammen med de vi er glad i?

Så hvorfor snakker ikke Gud til meg?

Fordi han ikke eksisterer!