Barnedåp?

Skrevet engang i 2006.

Barnedåp:

FOR:
Vi vil innvie barna til Jesus, før noe kan ta dem fra oss. Så er vi sikre på at de kommer til Himmelen. De tar sitt bestemte valg i konfirmasjonen.
(Dette har ikke noen grunn i Bibelen, men det kan tolkes slik ut ifra noen tekster.)
Naturen har hånd om oss fra fødselen, og naturen i oss er fra djevelen. Derfor er vi onde. Derfor må vi døpes med en gang.
I Bibelen står det om at folk ble døpt med seg og sitt hus.
MOT:
Det er noe godt og ondt i oss, men vi er ikke onde fra fødselen av. Vi har muligheten til å velge, og Jesus sier ”la de små barn komme til meg, og hindre dem ikke. For guds rike hører slike til.” De første kristne, som kjente Jesus, døpte folk når de kom til tro. Det var et ritual om at det gamle menneske er dødt, og at det nye er oppstått. Spedbarn har ikke noe dødt menneske å legge bak seg. Det trengs samvittighet, selvstendig tankegang, og selvrealisjon for å kunne ta et slikt valg. Jesus døpte seg, selv om han ikke hadde noe liv å legge bak seg, og han var ren og voksen. Det var mer en innvielse for det som Gud hadde foran Ham. Hvis Jesus er Herre, skal vi ta etter som disipler. Derfor burde du døpe deg.
I Bibelen står det om at folk ble døpt med seg og sitt hus, ja. Men det er en innvielse for Herren. Dessuten er ikke barn nevnt. Selvfølgelig må man ta egne valg ettersom noen andre ikke kan bestemme over din sjel. Dessuten er det ikke noe som tyder på at det var barn inne i bildet.
Det er heller sånn at man burde oppdra barna rett i kristen tro, for at det så kan bli opps på livet, døden og fallet. Slik kan barnet oppnår tro tidlig, og tar et tidlig valg om å få tilgivelse, og det å legge sitt liv i Guds hender. Dette fører jo til dåp, når barnet/ungdommen er klar over hva han trår ut av, og hva han trår inn i. Man må vekke samvittigheten til en viss grad. For det er klart at barn gjør onde ting av denne verden etter hvert. Selv om de ikke tenker det er ondt. Men se hvor tidlig Jesus var i hengivenhet til Vår Far. Som 12 åring i tempelet. Men barn er på ingen måte tapt i det stadiet mellom da det onde begynner å synes, og den tiden du døpes. Det som egentlig har noe å si er det Jesus gjorde på korset. Og det kan alle leve og dø trygt i. Barn eller gammel, døpt eller udøpt.
Men det er klart at som et innvielses ritual, kan barn døpes sammen med sin familie, som et tegn på at de vil oppdra barnet i den kristne tro. De gjør en god gjerning, og ingen synd. For det er etter Guds vilje å innvie barnet etter Guds vilje. Men jeg ville kanskje ikke kalt det dåp. For ritualet som er den egentlige dåpen, det at man legger det gamle bak seg, og går Jesu vei for ens liv, må ikke erstattes. Dette blir ikke en synd, altså barnedåp, men man går bort fra Guds gode retningslinjer for kirkens byggningssteiners liv. Så kan man argumentere med at konfirmasjonen gjør det dåpen var ment til, men det blir ikke det samme i og med at dette ikke bar Guds velsignelse og var Hans plan fra begynnelsen. Noe troendesdåpen tydelig var. Så hvorfor gå vekk fra Guds godt tilrettelagte, og velsignede retningslinjer?


Så gjør da slik: Lev etter ånden i brødrefelleskap fra første stund. Og vær sammen men de som bygger deg opp i kristen tro, og det som er rett og godt, Guds vilje. Et barn kan selvfølgelig ikke ta ansvar om dette, så de voksne har sin del i Guds vilje her. Man kan gjerne innvie barnet til Gud, men ikke forandre rettningslinjene som dåpen og Bibelens hellige lære er. Innvielse kan bare være det å bli oppdratt i kristen tro og velsignet til Guds beskyttende hender. Når barnet/ungdommen/den voksne føler dåpen kaller, og vil legge sitt gamle liv bak seg for å gå inn i Guds plan, skal dette skje etter egen vilje, et oppriktig hjerte, og overbevisning. Ikke fra mennesker, som bare sår i kjødet. Men det av ånd, og det Gud viser en. Gud kan da selvfølgelig tale gjennom mennesker, Åndens budbringere.