Forkynnelse i hverdagen

Er kristne flinke nok til å forkynne Evangeliet i hverdagen? Tør vi snakke med venner og famile om Jesus? Eller setter vi en sperre for å forkynnelse til andre, og spesielt de vi kjenner?

Det er flere måter å "forkynne" på,
holdnigene våre kan si mye, innstilling.
De fleste sammenhenger oppdager en raskt hvem som er kristen, og livet kan forkynne mer enn ord ofte.

Da jeg gikk på skolen, og i russealderen, snakket jeg ikke så mye med de i klassen om Gud, de visste kanskje at jeg var kristen,
men ute når de hadde fått i seg litt alkohol, da kom alle spørsmålene de satt inne med, og jeg fikk mange gode samtaler, noen ble frelst og ("i fylla" )men husket det heldigvis dagen derpå!
De vanskeligste å forkynne for, er gjerne familen, for de kjenner oss så godt, og det kan bli for nært å komme innpå sånn i hverdagen, men om det skjer en ulykke, sykdom eller dødsfall, da er det med en gang en helt annen åpenehet, og da er det en god tid for å så inn ett og annet.

Det er ikke alltid like enkelt, men om vi lever nær Gud, og leser i Bibelen, og fyller oss med GUds Ord, så er vi mer våken og rede til å gripe anledningene som byr seg.

Jeg benytter anledningen når familien er samlet:) Det beste er at de lytter til det jeg leser ut ifra Bibelen. Ellers så innrømmer jeg at jeg nok er lite flink overfor venner og kjente, hvis de ikke selv kommer inn på temaet da:). Og det er jo ikke til å feie under teppet at det er en herlig følelse å lese fra Bibelen til andre mennesker, spesielt de som ikke er kristne.